Lago Maggiore

 I skrivende stund er klokken 08:50 i La Spezia, vi har spist frokost nede på gaten og holder på å pakke sekkene. Toget går 10:40 og med en times pause i Milano vil vi være fremme i Stresa ved Lago Maggiore rundt halv fem i ettermiddag. Værmeldingene varierer fra regn og 14 grader på enkelte sider - til sol og 25 grader på andre sider - så man kan kanskje være forberedt på at det blir varierende?
Her i byen er det i alle fall skyfri himmel og strålende sol, så jeg greier liksom ikke å se for meg regn og kald vind......
Litt senere befinner vi oss på togstasjonen, klar for reisen nordover, sammen med en masse turister som skal ta lokaltoget opp mot Cinque Terre. Vi lar oss underholde av reiseledere som prøver å holde styr på store flokker med kinesere, og når tiden har kommet for avgang ramler det inn på 20-tall med forsinkede reisende fra samme nasjonalitet som løper og snubler og prøver etter beste evne å følge anvisningene til guiden der han prøver dør etter dør for å finne en inngang som har plass til de stakkars turistene i et tog som allerede er smekkfullt. Nå ja - her er det andre reisende også - ikke så stresset, men desto mer dekorative. Disse må da være fra Italia...

Bare så det er sagt - vi har reist med tog i Italia mange ganger - og mange ganger har vi sittet på første klasse - og mange ganger har vi blitt gjort oppmerksom på at vi har sittet på feil plass av konduktøren (men vi har jo selvsagt ikke skjønt noe - vi er jo fra utlandet..) . men denne gangen booket vi første klasse fra La Spezia til Milano og fikk kupeen for oss selv!

Vi kommer frem til Milano og venter på lokaltoget til Stresa på en stasjon som ser ut som et museum fra romertiden, med alle sine søyler og utskjæringer.

Så - etter en times togtur fra Milano ankommer vi Stresa ved Lago Maggiore. Uten et kart i hånden satser vi på en retning mot sentrum, treffer en trivelig gammel dame som peker oss i retning av Via Mazzini, tar neste delemål sammen med en eldre herre som nesten fotfølger oss et stykke på veien, og finner frem til Hotell Cesario der vi skal bo de neste 6 dagene. Og la det være sagt - førsteinntrykket av byen, sentrum og hotellet overstiger forventningene selv for innbarkede optimister - dette er italiensk stemning fra første stund..

Sentrum består av små gater og streder, restauranter, forretninger og boder - og hotellet vårt ligger midt inne i dette myldret - det lukter kos lang vei! Vi sjekker inn (og får et rom som ikke er et rom - men derimot to store pluss et bad - jææ), pakker ut og tar en rask runde ned mot sjøen for å se oss litt rundt før vi tar en tidlig middag og kveld etter en lang reisedag.

Ærverdige gamle lyktestolper som vitner om en svunnen tid.....

...piazzaen midt i sentrum, med barer, restauranter, butikker og alt annet man kan ønske seg for å bli kvitt sine surt oppsparte skillinger....

Onsdag morgen (italiensk tid):
Så er slaget avgjort - terningen er kastet, vi har gått over Rubicon, og vinneren ser foreløpig ut til å være de sidene som meldte dårlig vær opp ved Lago Maggiore. Vi våkner til en skikkelig regn-eling, som heldigvis går over til lett regn og av og til oppholdsvær ut over dagen. Vi spiser frokost på Cesario og tar en spasertur langs sjøen bort til gondolbanen som fører turister langt til fjells og høyt opp over innsjøen. Mer om denne banen senere, nå tar jeg bare med noen få bilder av det man ser når man rusler rundt i Stresa.
Som for eksempel en representant for de mange og store hotellene i byen - Grand Hotel des Iles Borromees. Et hotell Ernest Hemingway bodde ofte - han hadde tjenestegjort i dette området som ambulansesjåfør under første verdenskrig, og hans bok "Farvel til våpnene" er basert delvis på hans egne opplevelser her.
Har du rundt 8.000,- kroner å avse kan du leie Hemingway Suite for denne prisen pr. natt her. (Rom for mer vanlig dødelige kommer seg på rundt 1200,- for en natt)

Stresa er en by og kommune med rundt 5000 innbyggere i regionen Piedmonth, og navnet på byen sies å ha dukket opp første gang rundt 998. På 14-hundre tallet var byen et stort fiskesentrum i området, og det har i århundrer vært et populært ferie- og bosted for Europeiske aristokrater som har tilført byen med en rekke villaer, noe som merkes når man går rundt og ser på arkitekturen og gatene.

Jeg faller allikevel for fristelsen til å ta med dette prikkfrie eksemplaret av en Fiat 500. Etter hva jeg har lest meg til ble denne bilen produsert mellom 1957 og 1975, men det sies også at det ble laget en replika av den rundt 2007, som en billig liten bil til bruk i byene. Jeg velger å tro at dette kanskje er en replika siden den var så blank i lakken....

Og selv om det er mange fine bygninger å se i Stresa finnes det også her avdankede gamle ærværdige bygninger.....

Etter denne spaseruten, og med tanke på det usikre været, velger vi å ta en runde ute på sjøen for å se nærmere på de berømte tre øyene utenfor byen - Isola Bella, Isola Superiore dei Pescatori og Isola Madre.

Disse tre øyene blir kalt "the Borromean Islands" etter familien Borromean som eide dette landområdet på 16-, og 17-hundre tallet. Bare de beste arkitektene og gartnerene ble brukt til å forvandle de to øyene Bella og Madre til store luksuriøse residenser. Bare Pescatori fikk beholde sitt særpreg med det gamle fiskersamfunnet man fremdeles finner rester av her. Her er et bilde jeg har stjålet fra nettet over nettopp Pescatori (fordi dette var den øya vi brukte mest tid på i dag)

Men la oss bevege oss tilbake litt i tid først. Vi startet med utgangspunktet, som var kaien rett ned for gaten der hotellet vårt ligger. Her er stedet der de offisielle turistbåtene bringer passasjerer ut til øyene, og hjem igjen. Her kjøper du en billett til det ytterste punktet du vil reise til - hopper av hvor du vil underveis - og hopper på igjen når det passer.

I tillegg til de store båtene som tar vel hundre passasjerer ligger det også mange mindre passasjerbåter her. De som driver disse båtene står oppe ved veien der man kommer ned, for å kapre kunder til sine egne turer ut på sjøen. Av disse får du høre at det er ingen vits å spørre på turistinformasjonen nede på kaien - der inne vet de ingenting - og det er mye bedre å kjøpe en tur med dem - og det er bare fem minutter til de skal kjøre (selv om de aldri kjører før de har fyllt opp båten). En liten sjekk med turistkontoret avslører litt andre fakta, selv om jeg ikke skal gå god for noen ting siden vi ikke prøvde disse gutta - men de store båtene går i alle fall etter oppsatte rutetabeller - og det er en ting vi er vant til i bussbransjen! Dagen i dag var nok litt hustrig for de småbåtengasjerte der de sto i flokk for å kapre kunder...

Vi kjøpte som sagt heller en billett på en av de "offisielle" båtene, og betalte 32 euro for to stykker ned til Isola Madre og hjem igjen. Vi valgte å reise direkte ned til Madre, for så å ta de andre øyene på turen opp igjen. Og la det være et tips - Isola Madre var en skuffelse - ikke fordi at det var noe å se der, for det var det sikkert - men å komme ned dit for så å oppdage at man må betale 18 euro pr. stk for å se slottet og den botaniske hagen, det gjør at i alle fall vi føler at vi blir litt lurt. Vi hoppet over den turistfellen, ruslet litt rundt på det avgrensede området som var tillatt uten billett og tok neste båt opp til Pescatori. Noen små bilder fra Madre ble det selvsagt allikevel...
"It never ends that way either!"(The Hedge)

 En liten (uoffisiell) kikk inn i den botaniske hagen...

 Og en del av det gamle slottet på øya..

Så - etter en halvtime tok vi båten til Pescatori, og fant en liten øy tettpakket med bebyggelse - smale gater, lokale sjapper, matplasser, fiskerbuer og mye mer. Øya er ikke mer enn 375 meter lang og 100 meter bred...

Men en ting kunne de ikke - her hadde Bersven Røkkum kunne lært dem et og annet om det å lage kubbestoler!

 Men smale gater som sagt - det kunne de...

 Og på sørenden av øya "The restaurant at the end of the universe" umulig å ikke få øye på...

 ...og en digresjon - denne lille pusen var skikkelig sosial, og ute etter en god kos fra norske hender som ikke luktet fisk akkurat, men allikevel....

 Vi fikk også med oss kirken på  øya - San Vittore - som inneholder restene av et gammelt kapell som sannsynligvis var laget for munkene av Scozzòla (grunnlagt av Liutardo, biskop av Pavia i det niende århundre?)

Vi gikk litt rundt den og fant en litt mindre prangende inngang..

Men innvendig var den helt spesiell, og vakkert utsmykket, og det luktet nesten historie her inne...

Så gikk vi opp til den andre enden av øya (rundtturen tar ca et kvarter..) bildet er tatt tilbake mot selve øya.

 Et hotell jeg tror vi ville stått over for denne gang....

En påhengsmotor som vi også ville stått over bruken av - lite sannsynlig at denne ville tatt oss så langt som de få hundre metrene til fastlandet....

 ...og vi fant den originale "fishermans shack" med mer stuff og rot enn noen kunne ha oversikt over..

 ...men den var i bruk - for regntøyet var ikke hengt opp for mer enn en dag siden...

Ferdige med denne øya hadde vi faktisk brukt nesten hele dagen - så vi bestemte oss for å avslutte her, ta båten tilbake til havnen, og heller ha den siste øya (Bella) til gode til senere..

Torsdag 16 mai.
Det går fra verre til verst - nå har det regnet i ett siden tidlig i natt, og værmeldingene blir ikke bedre uansett hvor mange ganger vi henter dem opp. Spørsmålet nå er bare om det er nok vin i byen til vi skal hjem på mandag - eller om vi faktisk må kaste inn håndkleet og si at dette får være nok. Det å få sett seg om i byen og distriktet i et slikt vær er i beste fall en traumatisk opplevelse. Og - værmeldingene ser jo svært så bra ut for de hjemlige trakter.....
Klokken 17:50
Pokker heller - det regnet som var tidligere i dag var jevnt og strømmende - nå  er det gått over i  jevnt og bøttende! Dette går ikke - vi har booket oss turen hjem med billige billetter på Norwegian i morgen. Hvordan det skal ordnes videre fra Oslo - se det får vi ta på sparket - det er jo tross alt nasjonaldag i morgen, og alt mulig kan hende for den som er åpen for improvisasjoner (tog, leiebil, hotell, camping, portrom, husokkupasjon, sykehus, glattcelle - mulighetene er talløse)
Vi har bare bestemt en ting - Lago Maggiore lurer ikke oss - vi kommer tilbake før italienerne vet ordet av det!

Fredag 17. mai det herrens år 2013
Vi våkner i Stresa til regn og atter regn, spiser en tidleg frokost, pakker sammen sakene våre og går ned i resepsjonen/restauranten/baren og spør den hyggelige innehaversken om hun gidder å bestille en drosje til oss opp til togstasjonen. Det er ikke mer enn 15 minutter å gå, men været er ikke så inviterende til spasertur så derfor. Damen er velvilligheten selv og slår opp i en håndskrevet notisbok for å finne numret til drosjene i byen. Hun starter fra begynnelsen i boken, slår nummer etter nummer, starter på nytt igjen, ringer en venn for å få svar på et eller annet vedrørende transportnæringen i byen - men må til slutt melde pass og si at det er ikke mulig å skaffe oss transport. Nåja - vi har heldigvis lagt inn normal italiensk buffer på alt som har med tid å gjøre, så vi slår opp papaplyene og rusler til stasjonen. Herifra er det bare tog, flyplass og fly å fortelle om, og det er jo ikke all verdens spennende saker...

Vi avslutter dette turkapitlet i det vi ankommer Oslo, sjekker inn på hotellet og tar en tur ut på Karl Johan en varm kveld 17 mai, med et mylder av mennesker og fulle serveringsplasser - men greier å snike til oss et bord på Dasslokket, og blir sittende å se på hjemlige omgivelser og mennesker - i godt selskap med en kald pils......

Cinque Terre

Mai 2013 - lysten til å se mer av Italia er stadig tilstede, så hvorfor ikke ta en tur tilbake til landet med fantastisk natur og rik kultur.
Stikk i strid med de andre bloggene våre vil ikke denne bli delt opp i dager eller datoer, men derimot tilegnet de områdene vi etterhvert besøker, som enkelt-sider med innlegg og bilder lagt inn etter hvert som de oppleves og sees. Stedene vil bli lagt ut som linker på høyre side, og innleggene vil bli oppdatert etter humør og tid, så følg med...:-)

Estetisk, lidenskaplig og dramatisk. Tre nøkkelord som summerer opp både Italia og det italienske folket. Landet er en kunstnerisk nytelse mens du reiser langs den italienske støvelen. Fra alpetoppene, via Dolomittenes klipper og de vakre sjøene Lago di Garda og Lago Maggiore i nord, videre til det inntagende landskapet i Toscana, den bysantinske festningen Ravenna, som våker over badestedene ved Adriaterhavet, det antikke Roma, det kaotiske Napoli og til Sicilia i sør.

Det italienske folket er like allsidig som naturen. Latinere og etruskere har blandet seg med grekere, langobarder, normanner og spanjoler. Hvert distrikt har tatt vare på sin stolthet og egenart fra den tiden Italia var delt opp i små bystater, hertugdømmer, kongeriker og republikker.

Med landskapet i Cinque Terre friskt i minne bestemmer vi oss for å starte turen nettopp her, men ikke for å gå gamle stier om igjen, nei denne gangen vil vi se områdene som grenser inn mot de 5 byene. Området og stiene mellom Levanto og Monterosso i nord - og mellom Portovenere og Riomaggiore i sør.

Men - til  saken - vi startet en onsdag kveld i ellevetiden og kom frem til La Spezia klokken halv åtte kvelden etter. Da hadde vi kjørt bil til Oppdal, tatt tog til Gardermoen, reist med fly til Malpensa, tatt buss til Milano (der vi måtte vente en time før neste avgang.....og fikk tiden til å gå på en fortauskafe)

 - så tog igjen ned forbi Genova og alle de små byene i Cinque Terre til målet La Spezia. Ombord på toget fikk vi selskap av et  yngre par fra North Carolina i USA og fikk dermed en lang hyggelig samtale om landet og severdighetene over dammen. Spesielt morsomt siden vi skal over igjen til høsten:-) De to var opprinnelig fra henholdsvis Mobile i Alabama og Georgia (fikk ikke med meg hvilken by) og var begge svært imponert over den lange ferien vi har i Norge. Selv kunne de ikke regne med mer en to ukers ferie i året, og ikke en gang det hvis de var nye i bedriften de jobbet i. Nåja, de mente vi betalte for det i og med at vi bidro så mye til statskassa i form av høye skatter i Norge..... De skulle av i Monterosso, og siden vi hadde bodd der i fjor fikk de selvsagt med seg noen gode råd om stedet.
Vi kom da til slutt frem til La Spezia og fant (med god veibeskrivelse fra en Taxisjåfør som kun snakket italiensk) frem til plassen vi skulle bo - Levante Blu. Her ble vi mottatt av en ung trivelig dame som heller ikke snakket et ord annet enn italiensk - men det er rart med det, med god vilje, noen velvalgte gloser vi kunne fra før, og litt tegnspråk, fikk vi all den informasjon vi behøvde. Da vi traff henne etter å ha spist middag fikk jeg til og med koden til internett på klingende italiensk - og greide å gjenskape den på PC'n med hell!
Et lite bilde av stedet:

Fredag morgen våkner vi tidlig og tar frokosten nede i gaten siden vi ikke har bestilt rom med frokost (frokost på italienske bed and breakfast er begredelige greier). Og etterpå tar vi bestemmelsen om å gå ut med flagget til topps og gå den lengste av de rutene vi har planlagt.

Riomaggiore - Portovenere
Vi rusler ned på stasjonen og tar toget til Riomaggiore der turen vår starter, og allerede nå tidlig i mai er det fullt av turister på toget. Vi vet fra før at de fleste er her for å gå de letteste turene nede ved sjøen, men samtidig vet vi også at noen av de rutene er stengt på grunn av ras og uvær, så vi lurer litt på om stien i dag vil være oppfyllt av kinesere, japanesere og tyskere.....
Uansett, vi kommer frem til Riomaggiore og finner den bratte trappen der turen starter.

Turen skal etter sigende ta rundt 5 timer, men jeg aner ikke om det er klokket etter en italiensk langdistanseløper, eller en norsk turist i medium form.
Den første etappen går fra byen og opp til et kloster som ligger oppe på høydedraget over oss. Og når jeg sier opp, så er det opp. Det er trapper i betong, trapper hugget i sten og stener som er lagt opp som trappetrinn - bratt, bratt, bratt.

På turen oppover treffer vi en lokal småbruker som dyrker frukt på en liten hylle i fjellet. Jeg roper til han og spør om det er sitroner jeg ser i buskene, og han svarer bekreftende på dette - og før vi vet ordet av det springer han opp i hagen og plukker to stykker som han kaster over gjerdet bort til oss i trappen.

Siden vi er inne på frukt og grønt tar vi med et bilde av blomstringen opp i fjellsiden også (det jo tross alt mai og vår her nede, i motsetning til andre plasser vi vet om...)

Etter en times klatring kommer vi endelig opp til klosteret Marian Sanctuary, og kan ta en velfortjent hvil, en liten matbit, og se på utsikten tilbake ned mot Riomaggiore.

Utsikten ja, jeg sa vel ikke noe om været. Det er flott dag for en lang tur siden det for det meste er overskyet og ikke stekende sol. Det er imidlertid en liten hake, og det ser vi nå når vi er kommet opp i høyden - videre foran oss på turen kommer vi opp i et område der skyene driver inn mot åssiden fra havet og det er sikkert ikke noe særlig utsikt inne i den tåken...

Etter en liten rast tar vi opp ruten og sikter oss inn mot neste delemål som er et lite sted kalt Telegrafo. Vi går langs en historisk muldyrsti som tar oss bortover og oppover mot det som på kartet ser ut som en liten landsby, men som i realiteten er et pass som man måtte over for å ta seg frem til Portovenere eller områdene i La Spezia. På veien passerer vi gjennom et område som tydeligvis har vært herjet av skogbrann for en stund siden.

Om det har noe med brannen å gjøre vites ikke, heller ikke hva som ligger under stenene her, for det står ingenting på trekorset - men det står plutselig foran oss på siden av stien.

Så, etter en liten times mars fra klosteret er vi ved Telegrafo, og kan med egne øyne se at dette slett ikke er noen landsby men to hus hvorav det ene er en liten kafe. Vi er nå på rutens høyeste punkt, litt over 500 meter over havet. Hit opp går det en bilvei, og den første biten av stien videre er tilrettelagt for familieutflukter, med rasteplasser og lekeplasser for ungene. Her når vi også opp i tåken vi så lenger nede, men slett ikke så tett og ugjennomtrengelig som den vi opplevde en gang på Freikollen.

Men tåken lager noen trolske stemningsbilder her oppe...

Siden vi føler oss i rimelig greit slag ennå tar vi ikke noen rast her i Telegrafo (selv om det var en kafe her) men fortsetter turen med sikte på å nå Campiglia, en liten by rundt en times gange herifra.

Stien vi går langs er deilig flat og bred, og vi går på myk skogsbunn langs åssiden, noe som kjennes godt etter turen opp lia. På turen passerer vi en tresort vi bare har hørt om, men her får se i rikt monn. Det er egentlig en eikesort og det ytterste laget av barken er ingen vanlig bark. Det er kork, kork som er flammehemmende, bøyelig og lett.

Korkeika produserer gavmildt sin elastiske bark hele tiden. Hvis barken på treet ikke blir høstet, kan den vokse seg 25 centimeter tykk – et nyttig dekke som beskytter treet mot hete, kulde og skogbrann. Hvis barken skrelles av, vokser det gradvis fram et nytt ytre lag på korkeika i løpet av cirka ti år.

Omsider når vi frem til Campiglia, og her tar vi en lengre pause, kjøper oss en Cappuchino og noen søte boller, og spiser resten av nisten vi tok med oss. Byen ligger innhyllet i en lett tåkedis og fra patioen vi sitter på passerer det en og annen turist i begge retninger - men langt fra den megden man skulle tro etter trengselen nede ved sjøen.

Turen videre herifra går videre langs bratte dalsider mot Portovenere. Litt ut og inn, litt opp og ned, men stien er godt merket. Man skal bare være svært oppmerksom på de stedene der den deler seg, eller krysser en vei og slikt - plutselig står man i et kratt og lurer på hvor i helvete stien ble av. I tillegg er det flere stier som er merket og da må man passe på at den man følger har det riktige nummeret i forhold til valget man har gjort. Vi tok 3A fra Riomaggiore opp et stykke i åssiden, der vi traff på nummer 3, og den skal vi følge helt frem til Portovenere. Merkingen er som sagt bra på denne turen, og enkelte steder har de til og med tatt seg bryet med å sette opp stoppskilt i den retningen man ikke skal gå.....

Etterhvert blir stien litt mer kronglete og bratt (litt opp og litt ned) og enkelte steder ute på kanten kan det nesten ikke kalles en sti i det hele tatt.

Når vi kommer ut av skogen og ned i åssiden legger vi tåken bak oss (eller over oss) vi ser solen igjen og stien krysser noen veier - og her passerer vi sannelig et marmorbrudd. Jeg ante ikke at det fantes på disse kanter av landet.

Og så endelig ser vi målet for turen - Portovenere med det store Doriaslottet eller festningen (egentlig de Auria, eller "Aurias sønner", et navn fra en gammel og ekstremt rik familie som spilte en stor rolle i historien til republikken Genoa) som omkranser den historiske delen av byen.

Vi klatrer ned den steile stien langs slottsmuren og kommer frem til Portovenere på slaget 5 timer og 20 minutter etter at vi startet i Riomaggiore.

...og siden et raskt regnestykke forteller oss at vi har brukt 45 minutter på mat- og kaffepauser på turen, så vil det si at vi har gjennomført på 4 timer og 35 minutter. Det er vi så fornøyd med at vi kjøper oss en liten premie før vi tar bussen tilbake den kronglete veien til La Spezia:-)

..hele tiden observert og sikkert diskutert av den lokale sladrebenken...

Til slutt - for å gjøre dagen perfekt - og fordi man er født på en søndag, er ukuelig optimist, og skal ha litt flaks av og til - 10 minutter etter at vi kommer inn på rommet vårt dundrer det løs et tordenvær som rister i husene, og det bøtter ned fra himmelen. Så det så!

La Spezia
Dag nummer to var rimelig usikker i forhold til vær eller ikke vær, så vi brukte dagen til å bli litt bedre kjent i byen vi bor i. Dagen startet med regn og lave skyer, men da vi dristet oss ut for å spise frokost var regnværet over og solen kikket gjestmildt frem mellom skyene.Det var forøvrig noen mørke flekker rundt åssidene, noe som gjorde dagen litt utrygg, så derfor denne digresjonen om en liten tur rundt i byen. Jeg kommer nok til å oppdatere akkurat dette innlegget med bilder fra byen tatt andre dager også - så at dette er bare fra dag nummer to garanteres ikke.....
La oss starte utradisjonelt, uten et oversiktsbilde, men derimot en vaskeekte Italiensk bygård...

..med det samme jeg tar bildet synes jeg å skimte noe på en altan oppe i høyden - zoomer inn - og ganske riktig, der står en ekte matrone og skuer ut over bygaten en tidlig lørdags morgen...

Vi rusler ned Via Del Prione, som er hovedgaten ned fra togstasjonen, like ned for der vi bor - over Piazza Garibaldi...

 - og videre nedover mot sjøen. Denne gaten er for det meste en gågate med butikker, restauranter, kafeer og pizzeriaer. Rett ned for Garibaldi og litt til høyre inn i Via Del Mille gjør vi en avstikker inn på et lokalt marked der hovedingrediensene er mat, og det meste er sjømat og grønnsaker - som slik sjømat for eksempel:

..en liten spasertur videre og vi kommer ned mot havnen der vi landet med båten fra Portovenere i fjor. Mellom bygatene og havnen ligger en stor park som utgjør en av de grønne lungene i byen.

Her i parken finner vi en rytterstatue av en mann hvis navn går igjen på mange steder i byen -
Giuseppe Garibaldi (4.7.1807 – 2.6.1882) som var en italiensk general og politiker. Han er regnet som en av Italias "fathers of the fatherland", og var en sentral figur i frigjøringskampen som samlet Italia.
Mannen er også kalt "Helten av to verdener" på grunn av sine militære eskapader i Brasil, Uruguay og Europa.

Men - så er vi altså nede ved havnen og på gaten Viale Italia som går langs sjøen her. Og dermed noen av tingene man kan se langs denne promenaden....

Så hører vi plutselig torden oppe i åssiden, ser en urovekkende skyformasjon, og tenker at det er best å finne ly før det braker løs. Nåja det kom aldri så langt som ned til byen, men vi tok veien opp fra havnen på Via XX Settembre og inn igjen på Prione der jeg tok noen bilder av gatene og de tingene de hadde satt opp der...

Siden været var litt av det variable slaget tok vi inn på en liten kafe' på Piazza San Agostino der vi i beste mening tok et glass og så på folkelivet, veggmalerier,  den gamle mannen på benken og tiggeren som jeg sverger på var under 30 år og spilte skuespill så det holdt da jeg fikk sett henne på nærmere hold...

Herifra ser jeg også et skilt på veggen som jeg bare var nødt til å slå opp siden det virket som noe historisk...

...og etter hva jeg har funnet ut sier det noe slikt som (på engelsk) "here in the city walls of the nineteenth century opened the port of St. John's Roman" - og det er sikkert noe viktig!
Siden kvelden siger på beveger vi oss i retning av "hjemmet", og siden det er lørdag begynner gatene å fylles av mennesker....

Jeg måtte nesten ta et bilde av dette siden noen hadde malt et norsk flagg på lerret og hengt det opp - hva grunnen var greide vi aldri å finne ut av, men 17 mai er jo bare en uke unna.....

Og hva er vel bedre enn å avslutte kvelden ute på patioen med et glass vin, en god pipe, og bilder fra en lang begivenhetsrik dag som snart skal gjennom kvernen i Photoshop før publisering....

 

Etter denne dagen har vi også vært en runde og sett på litt andre sider av La Spezia. Litt historikk, arkitektur og slike ting er nesten en selvfølge når man er i Italia.
Etter frokosten mandag 13 mai besøker vi slottet San Giorgio som ligger sentralt i byen - bare opp noen få små trapper.....

Slottet ligger på en liten høyde kalt "il Poggio" og er sagt å være en reise i historien til byen og distriktet. Det har passert gjennom utallige byggetrinn opp gjennom historien, og fra 14 hundretallet er alt dokumentert i et eget museum inne i selve slottet.

Og siden alt er som det skal være, oppdager vi at det faktisk går en liten bane opp til slottet fra Via Del Prione der vi fant trappene som vi gikk. Men - er man på tur så er man på tur....

Museumet var innholdsrikt, om kanskje noe ensformig i forhold til at det var for det meste biter av bygningsmarmor, statuer i forskjellig tilstand, håndlagde smykker, pilspisser, amforaer, glassbeholdere (laget de virkelig glass for så lenge siden?) og mye annet - eh, kanskje ikke så ensformig allikevel. Det var ikke tillatt å ta bilder inne på slottet så dere får greie dere med eksteriøret og utsikten.....

 Rester av en større ringmur som tydeligvis hadde gått rundt den gamle delen av byen

Neste post på programmet ligger litt nærmere havnen som naturlig er siden det er sjøfartsmuseet. Nede ved enden av Viale Amendola, over kanalen finner vi det,og hvorfor det står Arsenale M.M. over inngangen vites ikke - det kan vel ikke være at det er et arsenal med mere..?
Nuvel - min vane tro er jeg påståelig og vil inn inngangen til høyre selv om mitt reisefølge påstår at det ikke er tllatt å gå inn der - men jeg så jo med selvsyn at en gjeng slabbedasker akkurat kom ut, så da må vel vi komme inn. Jeg spaserer freidig inn, og blir prompte stoppet av en uniformert mann som kommer ut av vaktbua og opplyser meg om at dette er militært område og ikke noe for en sivil nordmann i dongeribukse og fotoapparat. Javel - man innrømmer et nederlag og snur, selv om man selvsagt kunne opplyst om at man har avtjent verneplikten og har kjennskap til militære rutiner, men det hadde vel ikke gjort noe særlig inntrykk... 

Etter å ha gått inn riktig inngang og betalt noen skilling (1,5 Euro pr. pers) for billetten finner vi et museum som har biter og deler fra sjøfartshistorie flere tusen år tilbake i tid og frem til nesten i dag. Jeg tar med noen smakebiter for å pirre nysgjerrigheten. Gallionsfigurer  - de fleste navngitt(!)

 Smaug gitt - hvilket skip denne hadde stått i stavnen på ble ikke opplyst.

 Den som bemannet denne dykkerdrakten var ikke redd for eget liv og levnet...

 Kanoner (av den lette typen) som mange handelsskip var utstyrt med...

 Rekke på rekke med geværer - tok det med fordi de to nærmeste var av seksløpertypen...

 En kanon fra siste verdenskrig som hadde fått blokkert løpet - og resultatet ser dere....

 Torpedoer i alle størrelser hadde de i et eget rom....

 En tro kopi av Colombus sitt skip Santa Maria...

Og en autentisk versjon av det man hele tiden må passe på i Italia - sitte på et fortau, nyte en god vin (Chianti for anledningen) og se på folkelivet....

Denne derimot er en utfordring - vi fant ham oppe ved Piazza Garibaldi og gikk rundt ham for å se hvordan han hadde greid dette - uten tvil det mest spektakulære gatenumret jeg har sett - fyren satt i løse luften belive it or not! For å sjekke puttet jeg en Euro i amforaen foran ham, og javisst, fyren bukket til meg, så han var levende! Nå - jeg har en teori om hvordan han greier dette, men at dette var en illusjon av klasse - midt på gaten - det er det ikke tvil om.

Levanto - Monterosso
Vi er kommet til søndag den 12 mai og når vi kikker ut av vinduet i åttetiden ser vi ikke annet enn blå, blå himmel. Da er det etter alle solemerker tid for hovedmål nummer to - nemlig turen fra Levanto, nord for Cinque Terre, og ned til Monterosso (den første byen i nevnte område)  og byen som var vårt utgangspunkt da vi var her i fjor. Men først - Piazza Garibaldi og frokost.

 Frokostplassen:

 Så en rask omkledning til klær man kan svette i, og sko man kan gå klipper i, og så toget til Levanto (29 minutter)...

 ..vel ute av stasjonen i Levanto - et lite bilde av byen fra den kanten før vi går ned Corso Roma...

...tar til venstre på Corso Italia og finner startpunktet på rute nummer 1 til Sella San Antonio som er krysset på høyden over Monterosso. Derifra kan man gå ut til pynten Punta Mesco, eller ta rute nummer 10 ned til Monterosso. Men det er en stund til enda - først må vi komme oss opp i høyden...

 ...litt forskjellig skilting kanskje men ganske greit(?)

Vi får et nydelig tilbakeblikk over Levanto

 Veien opp går via bratte trapper, slakke patioer og fint tilrettelagte stier......

Litt oppe i åssiden treffer vi på et lite vertshus som har tatt seg bryet med å lage det litt spesielt rundt området - her finner vi ornamenter og små skulpturer langs murene ovenfor huset..

Stien flater litt ut etter hvert og vi når frem til en bilvei som vi følger et lite stykke før vi blir ledet ut i terrenget igjen..

Så begynner ruten å snirkle seg langs åssiden i mer direkte retning Monterosso...

....heisann - vi treffer en av våre gamle kjenninger fra i fjor....

...og også her har noen tatt seg bryet med å skrive hilsninger på kaktusbladene...

Ruten går i varierende terreng, og på varierende underlag - ute på kanten - inne i skogen - og ute på kanten igjen....

...enkelte steder HELT ute på kanten - man gjør oppmerksom på at det er over 200 meter ned - men ikke for det, man må gå litt ut av stien for å ta slike bilder...

Et lite minne om en herremann som omkom i dette området for lenge siden - ingen vi kjenner såvidt jeg kunne se....

..og man kan jo falle for fristelsen til å posere ute på en klippe (fremdeles like langt ned bak meg)

)

Et tre som sto fint til for et bilde - ikke noe annet....

Så ser vi pynten som ligger over Monterosso og vet at vi snart bare har turen nedover å bekymre oss om.

Siste del opp til pynten går på berggrunn...

...en berggrunn som fremdeles ligger ute over en fantastisk utsikt..

Når vi kommer opp treffer vi flere av de andre som også er ute på en liten spasertur i dag. De fleste er kommet opp ruten fra Monterosso, en populær utflukt som mange turister benytter som trimtur, og for å nyte utsikten.

Vi får utsikten sørover mot Monterosso og alle de andre byene i Cinque Terre..

Og så bærer det nedover - helt til vi treffer det første tegnet på sivilisasjon - et hotell oppe i bakken over Monterosso..

..og har du sett - en båt montert på en vogn på hjul - tenk så enkelt å sjøsette, det er bare å løsne fortøyningen å la det stå til nedover bakkene - airbag er å foretrekke foran livvest...

Og har man gått tur så har man gått tur - litt væske og føde på en strandbar i Monterosso

....og en liten spasertur bortover promenaden til togstasjonen og reisen tilbake til La Spezia. Turen vi har gått anbefales absolutt - flott utsikt, vakkert terreng og man får sett to vakre italienske byer med særpreg!

Epilog
Så er vårt opphold i La Spezia slutt for denne gang. Men - det er ikke mulig å avslutte uten å ta med en beskrivelse av en restaurant vi har hatt stor glede og nytelse av under oppholdet. Den ligger like ned for sentralbanestasjonen, på et hjørne og innehar navnet "il Pomodoro". Bare det at vi går på samme spisested mer en to ganger på en slik tur sier sitt. Som oftest prøver vi å få med oss så mange forskjellige restauranter som mulig - men denne plassen var spesiell.

Stemningen var intim, lokal og trivelig - klientellet virket som om de kom fra lokalmiljøet, og betjeningen trives i jobben - det merkes. Og til alt overmål - maten var helt fantastisk - pizzaer som smakte slik pizza skal smake i Italia, kjøttretter som smeltet på tungen - og til priser som man bare kan drømme om i et høykostland som Norge - her får du et herremåltid med vin og kaffe og grappa for to personer til under to hundre kroner!

De to som trakterte ovner og gryter bak disken stilte opp til et fotografi med samme selvfølgelighet som de sjonglerte pizzadeig, finhakket grønnsaker, snittet kalvekjøtt og tok en skål sammen med kundene. Mitt eneste feilslag var at jeg glemte å spørre dem om navnet (min tosk)...

Det husket jeg heldigvis å spørre denne karen om - dette er Tomas - servitøren som holdt hele sjappa i sin hule hånd - mannen som løp frem og tilbake - anviste bord, anbefalte menyer, hentet drikke og mat, ryddet bord, kom med regningen, sjekket om alt var i orden på bordet og hele tiden smilte og lo, og satte sin ære i å huske hvor du kom fra, eller i alle fall hvilket språk han skulle tiltale deg på. En fyr du bare MÅ like!

Sammen med denne karen må jeg nesten nevne en av stamgjestene. Jeg har ikke bilde av ham, men vi satt ved siden av ham den første kvelden vi kom dit - og han var en av grunnene til at vi fikk prøvd en av kjøttrettene kvelden etterpå. Mannen så ut som en vanlig liten italiener - ikke spesielt stor eller kraftig - pent kledd og med fine manerer. Han satt ved siden av oss og drakk en seidel med øl, og så kom Tomas med en pizza (rundt 30 cm i diameter) og en ny seidel med øl. Mannen tømmer en liten flaske med olivenolje over pizzaen og gafler den i seg med stort velbehag, får en ny seidel med øl, Tomas kommer med en diger tallerken med oksekjøtt (mesteparten stekt i saftige biter, sammen med en stor knoke, alt blandet med tomater og salat) - han setter denne til livs med like stort velbehag, og hadde det vært meg hadde jeg blitt bært ut av stedet med føttene først. Bare så det er sagt - vi spiste en slik pizza og greide ikke hele - neste dag bestilte vi samme kjøttrett og greide ikke hele! Herrejemeni - denne mannen skulle vi tatt med på The Big Texan og sett han fått servert en 70 oz stek med tilbehør - han hadde kommet til å bedt om påfyll!

Da får det være nok for denne gangen og denne byen - bare en liten anbefaling til, hva mat gjelder - hvis noen kommer til denne byen og vil ha et fiskemåltid utenok det vanlige - ta turen ned Via del Prione forbi et par piazzaer og hold utkikk til venstre - nesten nede ved enden, i en tverrgate, vil dere se et spisested som heter "Per...bacco" - det å ta en tur innom her er ikke det dummeste man kan gjøre - vi har fremdeles smakene i munnen som vitner om et sted utenom det vanlige. Prøv selv:-)